Notater fra første time i Reflekterende ungdom

Skrevet og bearbeidet av Siv C.B. Jørstad

Samfunnsdebatt

Vi har samfunnsdebatt fordi det er direkte forbundet med demokratiet. Motsatsen av demokratiet er totalitære styreformer som for eksempel opplyst enevelde. I Norge har vi et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati. Stortinget er ikke representativt nok, derfor er kunnskapen bredt fordelt rundt om i landet ved ulike interessegrupper. Disse har rett til å bli hørt og kommer til orde blant annet gjennom samfunnsdebatten. Hva samfunnsdebatten skal handle om er ikke definert på forhånd i et demokrati. Dette er det ofte de ulike interessegruppene som styrer.
Velgere i demokratiet må kunne ta et informert valg. Det betyr at man som velger må kjenne til fakta og kunne se gjennom argumentasjonen som blir presentert i for eksempel en debatt. Det motsatte av et informert valg er å alltid være enig med siste talers innlegg. Å være passiv i samfunnsdebatten er det samme som å være enig i enhver avgjørelse som tas. Passivitet er også en politisk handling, men om det store flertallet velger dette kan det føre til at demokratiet undergraves og et totalitært styre innføres. Jo flere som diskuterer og debatterer, jo lavere blir terskelen for å delta og vi får en bedre og bredere debatt.

Balanse og kompromiss

Balanse og kompromiss kan høres kjedelig ut, men det er noe av det beste sivilisasjonen har å tilby innen samfunnsdebatt. Hvis man ikke følger med i samfunnsdebatten er det enklere å bli manipulert til å ta standpunkt man ikke ellers ville stått inne for.
Tidligere hadde vi sterkere felles arenaer for debatt og flere felles referanser da alle så på samme tv-kanal eller lyttet til de samme radiokanalene. I dag har debatten har spredt seg utover flere medier. I dag har NRK Dagsrevyen rundt 800 000 seere, det er fortsatt en sterk posisjon selv om det betyr at i underkant av 4 millioner nordmenn over 15 år ikke ser Dagsrevyen.
Det har blitt en mer profesjonalisering av debatten der interessegrupper ansetter profesjonelle for å nå gjennom i debatten. Hva gjør dette med samfunnsdebatten vår? I USA ser vi en tendens mot en negativ debatt der man heller går inn for å sverte motstanderen enn å argumentere for å fremme eget syn, slik man gjør i en positiv debatt. Et eksempel på en negativ debatt er kampanjen for å få amerikanere til å tro at Barack Obama er muslim for å hindre ham i å bli gjenvalgt som president i USA. Økonomi har fått en mer fremtredende rolle i samfunnsdebatten. Som eksempel kan nevnes debatten om OL i Oslo 2022. De som ville ha OL i Oslo hadde en sterk økonomi og kunne kjøpe annonseplass i riksavisene. Men de vant ikke debatten blant annet fordi media utførte sin samfunnsoppgave og gav spalteplass til OL-motstanderne som ikke hadde den samme økonomien.

Usynlige føringer

I samfunnsdebatten er det en del usynlige føringer:
Media setter ofte agendaen etter hva de skriver om. Nå for tiden er det mye fokus på terrortrusler og hvilke konsekvenser det får for Norge. I likhet med alle andre mennesker blir journalister blir påvirket av samfunnet, og samfunnet blir påvirket av media. Journalister er bare vanlige mennesker og skriver om saker som opptar dem.
Politikerne har ofte siste ordet i ulike saker, men de er ikke nødvendigvis så frie som vi liker å tro. De blir påvirket av ulike interessegrupper og lider til tider av litt beslutningsvegring.
Folkets engasjement virker og leserbrev er noe av det som leses mest i avisene. Dette følger politikere med på, og de ønsker å få egne leserbrev på trykk ettersom de leses av velgerne.
Hvordan få folk til å bry seg om noe så abstrakt som global oppvarming? Mekanismene i samfunnsdebatten er allmennmenneskelig klokskap og er de samme som på sosiale arenaer som for eksempel i vennegjengen. Hva gjør man i en vennegjeng om noen der oppfører seg dårlig eller er på et dårlig spor? De andre i vennegjengen vil bruke metoder som kartlegging av problemet, påvirkning av de det gjelder og samarbeid for å få flest mulig gode argumenter fra ulike medlemmer i vennegjengen.

Debattantene

  • Politiske partier er mer enn ideologi. Partiene argumenterer ikke med ideologi, men bruker historier folk kjenner seg igjen i. Som eksempel: debatten rundt kontantstøtten hvor høyresiden støtter kontantstøtte mens venstresiden er mot. Høyresiden argumenterer ved å vise til forskning som sier at det beste for barn og mor er å være sammen så lenge som mulig. Venstresiden viser til kvinneperspektivet der kvinner holdes ute fra arbeidslivet og hvordan kontantstøtten motarbeider kvinnefrigjøring.
  • Næringslivet bruker ofte argumentet om at det som er bra for næringslivet er bra for alle. Et velfungerende næringsliv gir jobber og verdiskapning i samfunnet.
  • Fagbevegelsen sitt hovedbudskap går ut på at reguleringer er noe av det som kjennetegner en sivilisasjon. Et regulert arbeidsliv er et godt arbeidsliv.
  • NGO-er (forkortelse for Non-Governmental Organizations på engelsk, ikke-stalig organisasjoner på norsk) er en samlebetegnelse på frivillige organisasjoner samt nærings- og fagorganisasjoner. I Norge er det ca. 200 NGO-er (for eksempel Amnesty, Greenpeace, Leger uten grenser, Norges idrettsforening, Den norske turistforeningen og Røde kors). Noen parter i samfunnsdebatten oppretter såkalte falske NGO-er for å fremme sitt syn. Ulike opplysningskontor har ofte en aktør i næringslivet bak seg og er opprettet av denne.
  • De intellektuelle i samfunnet deltar ofte i debatten. En intellektuell kan defineres ved at man setter fornuft foran følelser. Intellektuelle snakker i utgangspunktet på egne vegne og opptrer på egen hånd.
  • Folk flest er mye viktigere enn man tror i samfunnsdebatten. Både næringslivet og politikere bruker ofte fokusgrupper med vanlige folk for å hente inn meninger og synspunkter. I samfunnsdebatten finnes det en etikette som mange vanlige borgere ikke behersker. Terskelen for å delta kan virke kunstig høy, men som tidligere nevnt blir denne terskelen lavere jo flere som deltar.

Media

Media er bindeleddet mellom folket og beslutningstakerne. Det er ikke uten grunn at media kalles «Den fjerde statsmakt». Det er et ideal med uavhengig media, men det er nærmest umulig å oppnå. Politiske redaksjoner er ofte sammensatt av journalister med tilhørighet innen ulike partier for å knytte kontakter over hele den politiske fjøla.
Media har en god del makt, og det har vært saker der politikere eller ledere har opplevd at media har kjørt en kampanje for å avsette vedkommende. Media på sin side holder bare en god og aktuell sak i live. I bunn og grunn velger media hvordan de vil vinkle sakene de skriver om, og det kan avhenge av den enkelte redaksjons politiske standpunkt.
Media har også sine svakheter. Journalister som skriver om saker de mangler kunnskaper om kan bli lurt av manglende kildekritikk, og det kan gi utslag i at de skriver om saker uten grunn i virkeligheten eller at de vinkler saker på en ugunstig måte. I en redaksjon skal de lages nye saker hver dag, og her kommer NGO-ene inn med tips om saker journalister kan skrive om og informasjonsbyråer på oppdrag fra næringslivet planter saker slik at reklame blir fremstilt som nyhetssaker. De aller færreste redaksjonene har tid og ressurser til å sette av til fordypning i enkeltsaker. De fleste redaksjoner har en eller kommentatorer som uttaler seg om det meste som preger samfunnsdebatten. Noen kommentatorer kan det være lett å la seg blende av siden de fremstår som svært kunnskapsrike og med en sterk selvtillit.
I dag er etablerte medier i trøbbel, spesielt økonomisk. Mediehusene tjener mindre penger på nettaviser enn på papiraviser. Mange aviser ser etter andre måter å tjene penger på, mens ser ut til at det kun er noen lokalaviser og spesialiserte medier som overlever på papir. Dette er aviser som Morgenbladet, Dagens næringsliv, Klassekampen, Dag og tid og liknende aviser.

Nye medier vs gamle medier

I de nye mediene (sosiale medier, nettaviser og liknende) kan alle poste og/eller kommentere. Leserne blir også journalister og redaktører. Serendipiteten (tilfeldige oppdagelser) forsvinner med personlige tilpasninger i media og på internettsøk som i Google. Dette fører til at man vil stort sett få bekreftet det verdensbilde og meningene man allerede har.
Det foregår en informasjonskrig på nettet. I de folkelige opprørene i den arabiske verden i 2010-2011, også kalt Den arabiske våren, var sosiale medier betydningsfulle for mobiliseringen av folket. Det var spesielt Twitter og Facebook som ble brukt. Flere land utvikler hærer som jobber med informasjon på nettet, hvor soldater får opplæring i å «krige» med informasjon på internett.

Utfordringer

Utfordring 1: Redigerte vs uredigerte media.
Ved redigerte media får folk mer skreddersydd informasjon basert på «likes», tidligere søk og netthistorikken lagret i cookies. Dette kan gå på bekostning av allmenndannelsen ettersom man stort sett bare blir eksponert for det man allerede er interessert i. Dette gir oss enda færre felles referanser i det offentlige rom. I 2012 gjorde VG et forsøk der en SV-politiker og en FRP-politiker googlet ordet «innvandring». De fikk helt ulike treff på søket sitt på grunn av Googles personalisering av internettsøk.

Utfordring 2: Debatt på internett har lav terskel for å delta, men preges ofte av svært dårlig kvalitet (skjellsord, konspirasjonsteorier og mangel på kunnskap).
Det er komplisert og tidkrevende å moderere debatten på internett. Ingen fungerer det som et ekkokammer der deltakerne bekrefter sitt eget verdensbilde, og da foregår det ikke en debatt men en bekreftelse.

Utfordring 3: Grensen mellom det offentlige og det private blir hvisket ut i sosiale medier.
Det blir mye privat støy i debattene som er av privat art og ikke interessant for allmenheten.

Forskningen sier heldigvis at den offentlige samfunnsdebatten ikke er i krise ennå. 1/3 av nordmenn deltar

Forskningen sier at det ikke er krise ennå. 1/3 av den norske befolkningen deltar i samfunnsdebatter på internett og det er en god spredning mellom ulike politiske syn. Det forskningen ikke sier noe om ennå er om internett er en egne arena for offentlig debatt.
Dagsnytt 18 på P2/NRK 2 og Politisk kvarter på P2 er nyttige programmer å få med seg for å følge med i samfunnsdebatten. De kan høres når som helst i opptak. Dette er programmer der politikere og andre samfunnsdebattanter står i kø for å delta.